Så var det på`n igjen....

Nå sitter vi her igjen, med nyoperert hund, ikke lenge siden vi hadde en annen her hjemme som gikk rundt med den hvite ullbodyen. Faktisk begynner den ullbodyen å bli såpass kjent her i huset at barnas Bestemor Anne Grethe, tok den for å være mitt ull nattøy!, og følgelig vasket den på penvask med hvite skjorter etc. Kan jo fortelle at den vasken måtte vaskes på nytt, da hele penvasken var full av bernerhår, he-he. Det forteller også litt om hvilken inntrykk hun har fått av mitt natttøy!!! he-he
Jeg jobbet på mandagen, men moren til Ken var hjemme hos oss og fikk Robin på skolen. Jeg begynte 07 og Ken enda tidligere. Hun fikk seg også en fin tur i skogen med hundene. Dro fra oss kl 11. Ken kom hjem 13, og sendte da ett bilde til meg av Lykkes bakpart. Det var ikke ett veldig pent bilde, hun var tredoblet i str. av hva de bruker å være under løpetid. Jeg ringte alle dyrleger i omerådet, for å høre hva det kunne være, var hun bitt av hoggorm, vepsestikk? merkelig. Jeg kom meg imidlertid hjem, og da var det ingen ting å lure på. Hadde avtalt å komme med Lykke til Jessheim Dyreklinikk fra jobben, så timen var allerede bestilt. Det som møtte meg hjemme var en hund som peset, satt og "trøkket" rompa ned i bakken. Var våt nedover hele skjørtekanten og det kom brun guffe ut. Vel, ikke mye å lure på hva det var, Lykke rett i bilen og vi dro av gårdet til dyrlegen. Der ble det bekreftet livmorbetennelse, og ved nærmere titt på en ultralyd, ble det bestemt å operere så fort som mulig. Den var nemlig stor. Og jeg som sa til Pappa for ett par dager siden at jeg syntes Lykke var så stor rundt magen, drektighets stor, og begynte å lete i hukommelsen om noen hadde passet henne litt dårlig under en løpetidperiode! Der var svaret, ikke rart hun var stor. Stakkars liten, husker til og med jeg spurte Marianne på treningen på onsdag om hun syntes Lykke var litt tykk. Og for de som ser etter, på treningsvideoen jeg la ut, kan man se magen til Lykke litt drektighetsstor. Men nå hadde hun jo løpetid nå, så jeg var jo ikke veldig bekymret for akkurat det, men klart jeg lurte jo litt på dette her. Vel, svaret kom fortere enn forventet, og gudskjelov for at symptomene kom. Dette har nemlig vært en lukket pyometra, av værste sort. Bare ett under at den ikke har sprukket inni Lykke. Mens vi satt der og ventet, Lykke hadde fått litt å sove på, og fikk intravenøst, så åpnet hele seg. Og det fløt ut, det er det værste jeg har sett. Det stinket død og fordervelse på hele veterinærkontoret. Det rant og rant, vi byttet underlag og "bleier" hele tiden, og det så aldri ut til å stoppe. Og flott var jo det, at den åpnet seg, presset har med andre ord vært ganske stort! Og flott at den åpnet seg og ikke sprakk! Blodprøver ble tatt, for å dobbelt sjekke at ingen ting annet feilte hunden, alle blodprøver var fine. De viste at hunden hadde en infeksjon, men ikke en altfor stor infeksjon! Ganske utrolig, denne infeksjonen var helt klart livstruende men ga ikke større utslag på verdiene. Og følgelig hadde symptomene også vært så og si ikke tilstede. Det har gått å murret i bakhodet at Lykke ikke er helt i slag, og jeg har tenkt mine tanker om kreft etc. Jeg har jo nevnt det her på bloggen også, at jeg må følge med om det er noe livmorbetennelse etc på gang. Men jeg slo meg altså til ro, med at hun sikkert er litt i ulage etter løpetid etc. Nå har hun jo tullet med løpetidene i sommer, så det har vært noen etter løpetid perioder, og da er Lykke i slik form. Stakkars, hadde hun dødd, så hadde ikke jeg hatt det bra m.a.o. Det beviser bare hvor lite symptomer de kan ha av livmorbetennelse, og vi har jo friskt i minnet Nellan som døde på slikt tragisk vis. Som dyrlegen sa frisk en time, akutt syk neste, slik er livmorbetennelse. En snikende fare.
Lykke ble operert og den var ikke pen den livmora, til tross for at det hadde rent ut flere liter med guffe, var den fortsatt stor. Slike ting kan også sprekke under operasjon, så jeg fikk klar beskjed om at dette ikke trengte å gå bra. Når livmora har vært infisert i flere måneder, så er den mer porøs etc. og kan lett sprekke. Så det var flott at det rant ut, da var den i hvertfall ikke helt sprekkferdig under operasjonen. Hun ble barbert store deler av kroppen, da den guffen stort sett var over hele henne. Ryggen er urørt, men ellers er det meste av pels borte, vi får bare ta tida til hjelp, den pelsen vokser jo ut igjen. De hadde til slutt satt OB på henne, i håp om å samle det opp der, i steden for i pelsen.
Operasjonen gikk ganske så fort, og jeg og hundene ble godt kjent i Jessheim der vi travet rundt.
Det ble ett flott lite operasjonssår, ikke store greiene. Veldig pent, og allerede nå syntes det ikke så godt.
Jeg måtte jo ta bilder av livmora, så dette kommer! Livmora var full av store Cyster, og det var dette som hadde vært årsaken i hormonubalansen som igjen hadde gjort at hun hadde disse løpetidene i sommer. Og Cystene var også årsak i livmorbetennelsen. Dyrlegen sa det alltid er operasjon som er eneste behandling på Livmorbetennelse. Man kan selvsagt behandle hunden med tabletter og få infeksjonen til å bli borte. Men da behandler man infeksjonen og ikke årsaken til betennelsen. Og stort sett er det Cyster som er årsaken.
Det gikk tross alt bra dette her, så da får vi ikke tenke på hvor nære vi var på at det ikke kunne gått bra. Lykke er allerede i såpass form at hun tusler litt rundt i huset. Klager selvsagt litt og syntes nok synd på seg selv, og det har hun jo all grunn til å syntes.