torsdag 31. mars 2011

13 mars



En trist dag for oss, da vår snille, gode, kjære gamle Hiff sovnet inn. Stakkars liten. Derfor har det tatt tid å komme seg hit å blogge litt, da velter liksom alt inn på nytt. Vi trøster oss med att vi fikk 11 gode år sammen:)


Når jeg tenker tilbake, så har liksom Hiff vært med "bestandig". Jeg regnet på det, og vi to har vært ett team i en tredjedel av livet mitt. Så det er klart slikt setter spor. Hun har overlevd "mange" generasjoner med bernere. Valper som har gått kurs hos meg, og møtt Hiff, er blitt voksne og "gamle" og borte og eiere har kommet med ny valp, som også har møtt Hiff, og disse hundene rakk også å få en anstendig alder. Ja, Hun overlevde selv Michael Jacson...


Hiff var med da jeg traff Ken, Hiff har vært med på mange hundefødsler hos oss og to barnefødsler. Hiff har vært den gode rolige tanten alle valper har oppdaget på sine første rundturer i stua, og som etterhvert også ble oppdrageren ettersom valpene ble større og frekkere. Robin har hatt Hiff ved sin side, helt siden han ble født. Støttet seg til Hiff, på sine første skritt, lekt oppå Hiff med allslags leker, og det samme har Balder fått oppleve.

Det er helt fantastisk å få oppleve å ha en gammel berner sennenhund. Desverre, så er det ikke altfor ofte vi har opplevd det, så vi nøt virkelig tiden med Hiff. Heldigvis var hun sprek for alderen, og det er vel egentlig det siste året, vi har merket att vi har en gammel hund, men selv da var hun med på gode runder i skog og mark. Å få se små grå hår som stadig ble flere, og få oppleve en gammel hunds sære vaner, er helt utrolig bra, så lenge de er friske vel og merke.


I forrige blogg skriver jeg att Hiff var med på jobb og gikk lange turer i skogen, i dyp snø med barna, helt utrolig, og så skal det gå så fort. Men men, det er jo egentlig fint att det går så fort også, så slipper lidelsene å vare så altfor lenge. På de turene, for en måneds tid siden husker jeg att jeg tenkte att det skal bli godt for Hiff til sommeren, slik att hun kan være med hver dag å oppleve slike gode turer. På grunn av kulda, har jo ikke hundene vært med i bilen, nå på vinteren. De har selvsagt vært med av og till, men ikke hver dag, slik de kan på våren, sommeren og høsten. Og jeg gledet meg til våren, og til att hun skulle få kose seg slik igjen. For hun virkelig blomstret opp den uka, og viste tydelig att dette var noe hun hadde savnet i vinter.


I vinterferien, syntes jeg hun pustet litt tungt, vi måtte ta en del hvilepauser og gå sakte. Allikevel, tok hun pinner og "hoppet" rundt, bare slik en 11 års gammel hund kan;) Uken etter var vi hos dyrlegen og fikk beskjed om att hun hadde lunge emfysem, og att dette mest sannsynlig var årsak. Alle blodprøver var fine, det var en ørliten forhøyning på det som kan indikere kreft hos en hund, men da denne også er forhøyet på hunder med skjelett lidelser, var det naturlig å tenke seg att dette stammet derifra. Spesielt da Hiff i allerhøyeste grad hadde skjelettlidelser. Bare en halv uke etter dette, var formen betraktelig redusert. De vanlige turløypene var slitsomme å gå, og det var pusting og pesing. Hun fikk ett "puste anfall" på kvelden etter bare å ha godt opp en bakke fra skogen, og da ringte jeg akutt vakten. Og av en eller annen grunn var det Katarina Storlien som svarte. Hun svarte også da Hiff kolapset på Hafjell for ca to år siden. Akkurat den personen jeg trengte å få tak i. Jeg fikk time dagen etter. Røntgenbilder av lungene ble tatt med, og det var mye friskt vev der, slik att den tunge pustingen skyldtes ikke lungeemfysem, selv om hun også hadde ett snev av dette. Katarina mistenkte hjerte, og tok nødvendige prøver. Hjerte hoppet og slo, 220 slag i minuttet, og var ikke veldig effektivt. Det var dette hun hadde regnet med. Og dette hun mistenkte Hiff led av da hun kolapset og ble sjekket for to år siden, men da var hun jo helt frisk, og ingen tegn til hjerte trøbbel. Nå var heller ikke hjerte stort, og det bruker det egentlig å være ved slike lidelser. Dessuten så hadde hun ikke hatt dette forkammer flimmeret lenge for hjertet var sterkt og ikke særlig preget av det hun nå var rammet av. Vi fikk medisiner og gode prognoser. Må bare nevne att begge dyrlegen, så "noe" i lungen, men begge to mente dette var en lymfeknute. Men med forbehold, som de sa. Dette var onsdag, samme uken som hun døde. Vi begynte på medisiner, men fra onsdagen gikk det kjapt nedover. Fra å kunne gå tur, til ikke å kunne gå tur, til ikke å kunne gå over stuegulvet, til ikke å klare å reise seg! Siste natten var jeg oppe, tunga var hvit/blålig og dette var ikke bra. Hun hadde sovnet inn selv den dagen, eller dagen etter, det er jeg helt sikker på. Men av redsel for att det kunne bli en vond opplevelse både for henne og meg, å nærmest bli kvalt, så måtte vi bare få hjulpet henne. Katarina var helt overrasket over utviklingen, men klokken 12 søndag, fikk Hiff sovne inn. I ettertid, når Katarina så utviklingen, så mente hun att den ufarlige "lymfeknuten"kjertelen allikevel var kreft, og lunge og hjerte går direkte inn mot hverandre, og att det var dette som påvirket hjerte på slutten. Heldigvis gikk det fort og hun var ikke dårlig mange dager, det gikk så utrolig fort, og vi kunne nærmest se det fra time til time. Allikevel er jeg av den oppfatning att man skal prøve med medisiner først, og vi var jo alle helt sikre på att det var forkammer flimmer. Og hun var tross alt ikke så dårlig, den onsdagen hun var hos Katarina og fikk medisiner.

Katarina fortalte att hun en gang hadde fått inn en hund som led av forkammer flimmer, og var mye mye dårligere enn det Hiff var, og den hadde kviknet til sakte med sikkert, så jeg mener fortsatt det var helt rett å gi det en sjanse. Og på en måte, sett nå i ettertid, er jeg glad vi fikk de fire dagene ekstra. Jeg og Hiff hadde mange og lange samtaler de dagene, for jeg må jo innrømme att jeg skjønte det nok litt jeg og. Det var mye kos, og jeg satt mye hos henne og så på tv derifra. Alle hunder har vel sine favorittplasser, i hvertfall har våres det, og Hiff sin var i stua, ved siden av min "arbeidsplass" ved pc'en:)


De andre hundene skjønte nok hvordan det gikk, Lykke og Cobra lå mye sammen med Hiff de to-tre siste dagene. Cobra ligger stort sett aldri noen andre steder enn i kurven sin, men nå la hun inntil magen til Hiff. Chili var ofte borte og da slikket både Hiff og Chili hverandre rene. Så søte.


Hele familien var med for å si farvel. Ungene satt foran i bilen og spilte DC, velkjente låter for Hiff, og Ken luftet de andre hundene, mens Hiff sovnet inn. Det var godt å få bruke bilen, da dette var en plass Hiff koste seg på og ikke minst var en kjent plass. Robin fikk også sett henne da hun var død, og sett att det faktisk så ut som hun sov, men selvsagt også att det var litt annerledes. Han fikk kjenne og kose, og forhåpentligvis ett naturlig syn på døden. De andre hundene fikk snuse og gjøre seg ferdige de også.


Da Tequila døde, tok jeg med Hiff inn, slik att hun fikk luktet og gjort seg ferdig. Det var noe personellet aldri hadde opplevd på Oslo Dyreklinikk, men jeg var fast bestemt på att det var riktig. Jeg og Hiff satt en time og gråt hos Tequila, og da vi kom hjem var det aldri noe søken eller leting etter henne. Så det syntes jeg er helt på sin rett, att hunden ikke bare plutselig blir borte, men att de kan få oppleve og lukte selv. Hiff fikk aldri noe traumatisk bilde på ett dyrlege kontor, og det har heller ikke Lykke, Chili eller Cobra fått. De skal få lov å gjøre seg ferdige de og, mener i hvertfall jeg. En uke etter var vi tilbake, og Lykke fikk sjekket to kuler på kroppen. Det var heldigvis bare fettkuler. Lykke var bli og fornøyd og viste ingen tegn på veterinær redsel;)) Vi var hos Katarina, nå også.


I vinterferien klippet jeg Hiff, og hun ble så fin. Kort klippet på ørene, fin i brystet og under magen og skikkelig søt. Når de er litt lange på ørene og får stelt ører, ben etc, så blir de jo bare så søte. Bildene herifra er ikke etter klippen. Jeg har ikke orket å overføre bildene fra kamera enda. Søteste godeste Hiffen min. Min beste venn. Hun som alltid passet på meg:))


Sov godt lille venn!





1 kommentar: